Den enfoldige turist

I 1982 reiste jeg for første gang til Pakistan, på ferie, etter at familien kom hit i 1975.

For en 11-åring var det en fantastisk opplevelse. Jeg ble vartet opp og tatt vare på døgnet rundt. Det var en mengde onkler og tanter som ikke hadde sett meg siden jeg var fire år gammel, så det var kanskje ikke så rart? Det var også første gangen jeg ble oppmerksom på et nytt ord: tjener.

For vi hadde nemlig en person til å lage maten, og ytterligere en til å vaske og rydde. Jeg husker jeg syntes det var litt underlig, i Norge klarte jo moren min alt dette selv- samtidig som hun jobbet fulltid og hadde tre små barn! Men jeg fant meg fort til rette med dette også gitt. Det innebar jo nemlig at jeg fikk enda mer oppmerksomhet.

Neste gang jeg reiste ned dit var jeg blitt 14 år gammel, og hadde det enda morsommere de 6 ukene vi var der. Nå hadde vi nemlig fått en sjåfør også! Gud så stas det var å kunne bli kjørt rundt dit vi ville, uten å vente på foreldrene. Denne gangen ble jeg også innviet i valutaens verden. Jeg som hadde gått med avisen i ett år, var plutselig rik! Vi (meg og mine to yngre brødre) brukte tusenvis av rupees på snacks, godteri, tivoli, kino og en hel masse annet. Alt dette i tillegg til ting vi fikk fra hele slekta.

Jeg har vært i Pakistan mange ganger senere, alltid som en velbemidlet turist. For det er hva jeg har vært, en naiv turist, med enorme skylapper.

Jeg har alltid vært for opptatt med å ha det moro til å se hvordan folk virkelig har det. Jovisst, fattigdommen så jeg hver dag, men jeg tenker på hvilke rettigheter folk hadde- eller rettere sagt, ikke hadde.

I 2007 fikk jeg anledning til å reise til Pakistan, ikke som en turist, men på jobb. Jeg skulle møte Amina Masood, en pakistansk kvinne som hadde dannet en organisasjon som heter «Defence of Human Rights». De jobber med et fenomen som kalles «forsvinninger».

Møtet med Amina og organisasjonen hennes var en skjellsettende opplevelse.

Aminas mann ble nemlig utsatt for en såkalt forsvinning. Den 30. juli 2005 var Masood Ahmed Janjua på vei til Peshawar sammen med Faisal Faraz, en 25 år gammel ingeniør fra Lahore. Underveis skal begge mennene ha blitt anholdt og fraktet bort fra bussen. Vitner hevder det var politimenn i sivil som fraktet dem vekk, bilen de kjørte vekk i hadde nemlig offentlige skilter.

Siden da har Amina og hennes tre barn, ventet på at Masood skal komme hjem. Uten at pakistanske myndigheter har innrømmet eller etterforsket saken.

Etter å ha løpt frem og tilbake til forskjellige advokater, politistasjoner, dommere, journalister i flere år, fant Amina ut at nok var nok. Gjennom sitt arbeid for å finne sin ektemann, hadde hun nemlig gjort en skremmende oppdagelse, hun møtte flere hundre pårørende som også led samme skjebne. Noen savnet sin sønn, andre sin far, ektefelle eller bror.

Amina og moren til Faisal Faraz gikk sammen og dannet organisasjonen Defence of Human Rights. De samlet vitneutsagn og dokumenter, og de samlet alle familiene som var utsatt for samme overgrep. Jeg fikk møte rundt 40 av disse. I en hel uke satt jeg sammen med dem, og hørte deres historier.

Blant dem var en kvinne på godt over 80 år, som verken kunne lese eller skrive. Hun hadde sittet på en skranglete buss i flere timer for å delta på denne samlingen, på støvete, ødelagte pakistanske landeveier i stekende varme.

Og hun hadde fastet i 119 døgn for å protestere mot forsvinningen av hennes sønn.

Etter den turen har jeg rukket å reise til Pakistan ytterligere to ganger. Den ene gangen under unntakstilstanden i desember 2007m(jobb), og senere i juli 2009 (ferie).

Jeg har benyttet hver anledning til å sette meg litt mer inn i hvordan livet fortoner seg for mennesker som faktisk bor der. Jeg har blitt skremt av noe som kan fortone seg som lovløshet og straffefrihet. Jeg har blitt gledelig overrasket og imponert over modige enkeltmennesker som bokstavelig talt setter livet på spill for å bedre situasjonen for andre. Og jeg har kommet hjem til Norge med et litt mer åpent sinn for hver gang.

Enkelt fortalt, kan jeg vel si at jeg i all beskjedenhet, har vokst litt som menneske for hver gang. Fordi jeg har blitt bevisst på å lære meg mer, og gi noe tilbake. I prosessen har jeg nemlig lært mye om meg selv også.

Fem år senere venter Amina fortsatt på mannen sin, neste uke kommer hun til Norge sammen med sin 13 år gamle datter Aisha, for å fortelle om sin pågående kamp for å finne Masood.

Jeg oppfordrer alle som har anledning til å komme og høre på hennes historie, og signere aksjonen for Masood, og tre andre «forsvunnede» som Amnesty har satt fokus på i vårens kampanje.

For en reise til et eksotisk reisemål behøver ikke nødvendigvis resultere i en koffert stappet full av billige klær og suvenirer. Det er heller ikke nødvendig å grave seg ned i alt det negative som kan finnes utenom «turiststiene».

Neste gang du tar ferie, kan du jo for eksempel lese litt mer om landet du skal reise til, og se om det kanskje er en aktuell problemstilling som du kan bidra til å endre på. Det tar kanskje to minutter å lese og signere en aksjon, som kan bidra til å gjøre livet lettere for mange andre- og det er helt gratis!

For en spennende opplevelse, ta en titt på uspesifisert.no

Bon voyage.

Et møte med egne fordommer

For noen uker siden var jeg på Stortinget og skulle bytte bane, da jeg oppdaget i øyekroken en afrikansk gutt som tydelig kikket på meg. Småirritert flyttet jeg meg og vendte meg andre veien, mens jeg fiklet i vei med iPhonen. Til min store ergrelse oppdaget jeg at han også hadde flyttet på seg, og stod og betraktet meg fra litt nærmere hold. Uten å tenke strammet jeg grepet rundt pc-vesken og gikk enda noen skritt bortover, mens jeg fortsatte å bla meg gjennom dagens nyheter på telefonen. Gutten (som var i 20 årene) fortsatte å gå etter meg, mens han kikket.

T-banen kom, og jeg gikk inn i nærmeste vogn, og tror du ikke han gikk inn i samme overfylte vogn? Han satte seg noen meter unna meg, mens han fortsatte å stirre på meg, akkurat i det min irritasjon var i ferd med å sprekke, så jeg hvordan ansiktsuttrykket hans endret seg fra granskende til skuffet, nedslått. Jeg innså med ett hvordan jeg hadde oppført meg og jeg forstod hvorfor han hadde fulgt meg med blikket.

Gutten var en tidligere kollega fra en av mine tidligere arbeidsplasser.

Klar over min tabbe beveger jeg meg bort til han og sier hei, ansiktet hans lyser opp og han spretter opp, tar tak i hånden min og rister den med energisk glede. Jeg unnskylder at jeg ikke kjente han igjen og vi blir stående og snakke i noen minutter før jeg må av, men utveksler telefonnummer og lover å ta en kaffe en dag.

Lettere fortumlet går jeg av banen, og beveger meg mot togstasjonen, mens jeg forsøker å analysere hva som nettopp skjedde. Hvorfor hadde jeg vært så avvisende, ja nesten redd? Nå vil man kanskje kunne unnskylde min oppførsel med at jeg hadde hatt ansiktet trykket opp i en svett armhule på en overfylt t-bane like før dette skjedde, men nei. Dette er noe helt annet. Jeg kjenner ordet som en bankende hammer langt bak i hjernen. Fordommer. For ville jeg hatt samme reaksjonsmønster ovenfor en som ikke var av utenlandsk opprinnelse?

Jeg tør påstå at jeg er kjent for å være ganske så åpen og fri for slikt, men nei, noe har krøpet seg inn i ubevisstheten min.Hva og hvordan har dette skjedd? Er det de sterke (for ikke å si stygge) debattene i forskjellige forum? Er det medias tendensiøse og ensidig negative fremstilling av innvandrere (med spesiell fokus på mørkhudete- for øyeblikket)? Er det de politiske partienes opportunisme til å hausse opp debattene ytterligere til sin egen (innbilte) fordel?

Jeg vet ikke for sikkert, men jeg tror kanskje det er summen av alt dette. Kanskje det er fordi man slapper av i bevisstheten sin, sikker på seg selv. Mens disse dryppene sniker seg inn i det ubevisste. For hver gang man stilltiende aksepterer at noen snakker nedlatende om noen som er annerledes, hver gang man smiler overbærende av dårlige vitser på andres bekostning, er en ny etsende dråpe.

Jeg innser nå at det ikke nytter å slå seg på brystet og lure seg inn i en falsk selvgodhet. En er nødt til å jobbe med dette, med seg selv og sine omgivelser hver dag. Gjelder dette oss alle? Jeg vet ikke, men jeg vet i det minste at jeg er nødt til å ta et oppgjør med meg selv.

Vet du hva som er det verste? Jeg hadde kanskje ikke skrevet dette innlegget en gang, hadde det ikke vært for at jeg selv nylig fikk erfare hvordan det er å være i «the recieving end».

For noen dager siden fikk jeg en henvendelse fra en kamerat, om jeg kunne hjelpe med en foto-session for et reklamefirma. De ønsket noen med et nordafrikansk/midtøsten utseende, og lurte på om jeg kunne anbefale noen. Jeg takket ja og etter en liten stund dumpet det inn en videresendt epost, hvor følgende forespørsel ble fremlagt: «…om jeg kunne hjelpe til med å skaffe noen stygge dresser, slike som pakistanere gjerne går med, og noen skjorter i kjipe farger..» Jeg er av pakistansk opprinnelse.

Jeg reagerte først med vantro, så lo jeg litt for meg selv, men med en rar, ekkel følelse. Jeg går aldri slikt kledd selv, og ikke kjenner jeg noen som kler seg slikt heller.

Senere på dagen diskuterte jeg dette med noen andre venner på treninga, alle rystet på hodet, mens de lo litt og sa dette var utrolig. Vi fleipet alle med hva slags klær jeg burde ta med og hadde det litt morsomt. En stund.

Noen som vet hvordan det er å komme inn på et utested med mørk hud og kun iført en pen olabukse og skjorte? Jeg vet. Det er farlig nær umulig. Jeg har anstrengt meg til det ytterste hver gang jeg har vært ute med venner. Lært meg å holde en ren stil, ikke prangende, men alltid litt bedre kledd enn alle andre. Så jeg må ærlig innrømme, at denne henvendelsen begynte å stikke mer for hver dag. Inntil jeg kom på hendelsen jeg innledet dette blogginnlegget med.

Jeg kan nemlig ikke klandre andre for noe som helst, all den tid jeg selv har begått den samme feilen ved minst en anledning. Javisst, det var en noe annerledes sak, men prinsippet blir det samme. Faktisk kanskje enda verre.

Glem bygdedyr og moralpoliti, fordommer er det verste «dyret» av dem alle. Klarer vi å ta knekken på fordommene, så forsvinner resten som troll i sollyset.

Ha en riktig god påske, alle mine venner.

8. Mars

I år er det 100 år siden kvinnedagen 8. mars ble markert internasjonalt for første gang.

I det første muslimske landet som fikk et kvinnelig statsoverhode (Benazir Bhutto), lider kvinnene nå mer enn noensinne.  Ifølge World Economic Forums Global Gender Gap report 2009 er Pakistan rangert helt på bunnen blant de asiatiske landene, og som 132 av 134 land totalt.

I 2008 lå Pakistan også på bunnen blant de asiatiske landene men som 127 på den samlede rangeringen.

Fysisk og seksuell vold, æresdrap, tvangsekteskap, diksiminerende lover, tradisjoner og store sosiale forskjeller utgjør konstante brudd på kvinners grunnleggende rettigheter og en trussel mot deres sikkerhet.

Pakistanske myndigheters få og halvhjertede tiltak har ikke ført til noen vesentlige endringer. Blant lovene som er innført for å beskytte kvinner mot vold er  The Criminal Law Act 2009, som skal beskytte kvinner mot seksuell trakassering og trusler på arbeidsplassen. The Protection of Women Act 2006 skal beskytte kvinner mot bortføring og voldtekt, men med vesentlige mangler- loven ser nemlig ikke på voldtekt i ekteskapet som en kriminell handling, mens den gir muligheter for grove straffer for utenomekteskapelig sex.

Loven er i så henseende en gave til ekstremister.

I januar i år ble det endelig fremmet et lovforslag som er rettet mot syreangrep på kvinner. Lovforslaget innebærer blant annet at gjerningsmennene får langt strengere straffer og at salg og kjøp av syre vil bli regulert. Et lenge etterlengtet lovforslag, som dessverre vil bruke lang tid før det er ferdig behandlet av nasjonalforsamlingen. Selv når (om) lovforlsaget vinner frem, vil det ta lang tid før loven er implementert og det vil  kreve stor politisk vilje å få satt loven ut i praksis.

Hittil har den politiske viljen vært nærmest totalt fraværende. Kvinner blir ofte avvist i rettssystemet mens gjerningsmennene nyter en nærmest full straffefrihet. Det eksisterer heller ingen fungerende ordninger for støtte, etterbehandling eller kompensasjon for ofrene.

Som oftest er gjerningsmannen i nær familie med offeret. De aller fleste overgrepene begås av ektemann, bror eller fetter (begrepet «fetter» strekker seg langt i pakistansk sammenheng).

I mer rurale strøk er i tillegg handlingen godkjent og sanksjonert av lokale stammeråd, såkalte «jirgaer» som består av landsbyens eldre menn. Er en kvinne for eksempel beskyldt for et forhold til en annen mann, kan jirgaen sanksjonere drap på både kvinnen og hennes elsker. Unnslipper elskeren eller på annet vis blir benådet, mens kvinnen blir drept, kan dennes ektefelle kreve erstatning av elskeren, for kvinnen han selv har drept..

I Swat ble en 17 år gammel jente dømt til 34 piskeslag for å ha vist seg offentlig med sin svigerfar. Kvinners hverdagsliv er i disse områdene strengt regulert av arkaiske stammetradisjoner. Paradoksalt nok er det kvinnene som holdes ansvarlige for familiens ære, mens de blir undertrykt på alle sosiale arenaer.

Jirgaene er forbudt i henhold til pakistansk lov, men lokale politimyndigheter aksepterer dette stilltiende, og i enkelte tilfeller har det blitt bekreftet at de til og med har bistått jirgaene med å innhente jenter som har forsøkt å rømme fra overgrep. Uten reaksjoner fra myndighetene.

Nylig foreslo et kvinnelig medlem av punjabs provinsielle lovforsamling å endre eksisterende ekteskapslov til å tillate mannen å gifte seg med en andre, tredje og fjerde kone, uten tillatelse fra den første konen, slik loven er idag.

Det viser med all tydelighet at diskriminering og vold mot kvinner ikke bare er et juridisk problem i Pakistan, men også et samfunnsproblem som er dypt innprentet i alle samfunnslag. En omfattende holdningsendring må til, både blant lovgivende og utøvende myndigheter. Kvinner må få større innpass i politikk, næringsliv og rettsvesen. Gode rollemodeller må løftes frem i alle samfunnslag, og ikke minst må menn på banen. De må våge å støtte sterke, modige kvinner, først da kan vi se varige endringer.

Både kvinner og menn med pakistansk bakgrunn her i Norge kan bidra til dette. Første skritt er å legge de patriarkalske tradisjonene bak seg en gang for alle.

Jeg vil benytte den internasjonale kvinnedagen til å takke alle kvinnene i mitt liv, både i familie, venninner og kolleger. Jeg hadde ikke vært halvparten av den mannen jeg er uten dere.